Slappfisk

I går kveld tenkte jeg; Imorgen skal jeg stå opp tidlig, sånn at jeg får gjort masse nyttige ting! Så jeg satte vekkerklokka på kl. 9.
Jeg våkna klokka 9, spiste frokost halv 10, og så langt var alt i rute. Men så gadd jeg liksom ikke mer, så jeg sitter forsatt i pysjen, og har ikke fått gjort noe av det jeg burde gjøre. Så planen min gikk ikke så veeldig bra, for å si det sånn.
MEn, jeg skulle fortelle om lørdag kveld!
Vi (jeg, Anita, Jean-Paul og bestefaren) tok trikken (yey) ned til byen igjen, så gikk et lite stykke. klokka var blitt 8, så det var mørk og kaldt, men så kom vi fram til Georges Brasserie!
Et brasserie er vanligvis et sted man kommer innom for å spise noe kjapt, det er ikke som en gourmet-restaurant, hvor du sitter og spiser i mange timer. Dette her var et unntak.
Men altså, vi kom inn, det var én stor sal, diger sal, ca. 5 meter under taket, og med speil på alle veggene, slik at man fikk inntrykk av at den var enda større.
Det var helt stappfullt, ikke et eneste ledig bord! Bordene sto tett i tett, omtrent som veldig mange langbord, og jeg tør påstå at det var nærmere 200 enkeltbord med plass til to eller fire personer på hvert.
Folk sto i kø for å komme inn; et veldig populært sted, med andre ord.
Vi fikk beskjed om at det var ledige plasser om ca. en halv time, og at vi kunne sette oss i baren. Det gjorde vi, bortsett fra at der var det også stappfullt, så vi sto. Men det var litt av en atmosfære! I et hjørne stod det en gruppe med musikere som spilte jazz, bortsett fra en og annen Lady Gaga-sang.
Plutselig ble det mørkt i hele rommet, og de begynte å spille happy birthday! Så kom den en servitør med kake med lys på og greier til et av bordene. Dette skjedde hele 16 ganger i løpet av kvelden! (jeg telte) Det var mange som hadde bursdag...!
Etter ca. 45 min fikk vi endelig beskjed om at det var et bord ledig, og nå var det kø langt ut på gata for å komme inn, så det var bra vi kom litt tidlig!
Men vi fikk et bord heelt innerst i salen med god oversikt over alt og alle.
Jeg spiste en lokal pølse med svarte linser ved siden av. Men det var naturligvis ikke en vanlig pølse, kjøttet var grovmalt, og den inneholdt pistasjnøtter og urter, noe som ga veldig mye smak.
Bestefaren spiste biff tartar, rått kjøtt med en rå eggeplomme oppå, jeg er ikke så tøff....
Det var en veldig bra helhetsopplevelse, enkle, gode smaker, utrolig profesjonelle servitører, og vi ventet omtrent ikke på maten! Det er virkelig godt gjort, når de har 200 bord!
Desserten var prikken over i'en, sjokolademousse på en slags appelsin-kjeks, og det hele dekket med et tynt lag mørk sjokolade, pyntet med hvit sjokolade.
Alt av desserter, patisseries og bakevarer er helt fantastisk her i Frankrike, det er så nøye laget, små små kaker med bittesmå detaljer som smaker magnifique! Og denne desserten var ingen unntak.
Huset laget også både sin egen øl og vin, tankene sto på hyller oppe under taket over baren med stiger opp slik at de kunne fylle på. Jeg fikk smake på vinen, jeg synes ikke noe særlig om den egentlig...
Men så var vi ferdig og tok trikken hjem igjen.
Jeg vet det ikke høres så fantastisk ut, men opplevelsen var virkelig storartet!

Neste dag (søndag) var vi på et litt mindre sted og spiste choucroute, det er surkål med ørten forskjellige typer kjøtt og pølser, poteter og sennep ved siden av. Jeg trodde liksom at surkål var tysk, men det er visst typisk for dette området. Da får man en diger gryte på bordet, og så forsyner man seg etterhvert fra den.
Det er godt, men surkål er surkål.
Så dro vi hjemover igjen, det tar 3 timer å kjøre fra Thonon til Lyon, selv om vi kjører i 130 km/t....
På veien kjedet jeg meg, og ble plutselig veldig filosofisk. Jeg blir det av og til (ganske ofte)...
Flere ganger om dagen går det opp for meg at jeg faktisk bor i Frankrike! Jeg, meg, lille Tone, som ikke tør noen ting, går på en fransk skole, temmelig langt hjemmefra, og jeg har det helt greit! Jeg er ikke død ihvertfall!
Så begynte jeg å tenke på hvem jeg er, har vært og skal bli, og hvorfor er jeg blitt som jeg er?  Jeg er stadig i endring, selv om jeg fortsatt er den samme gamle. Selv om jeg fortsatt er sjenert og usikker, så har jeg endret meg helt sykt mye det siste året! Og hvordan kommer jeg da til  å være om et år igjen? Kommer jeg til å slutte å endre meg på et tidspunkt? Er det da man har funnet seg selv? Hvor mye av min personlighet har jeg arvet, og hvor mye har jeg fått gjennom påvirkning fra miljøet og personene rundt meg? Hvor har jeg fått mine meninger fra? Er i det hele tatt meningene mine egne? Eller har jeg fått de fra andre?
Men så mistet jeg tråden, fordi det lå en kost i veien. Det skal ikke så mye til for å distrahere meg!

Forresten, før ferien ble vi venner igjen på rommet på internatet!! Ikke spør meg hvorfor, jeg vet ikke hvorfor vi var uvenner i utgangspunktet en gang... Men det gjør ting litt lettere.

Nå skal jeg gå og lage middag, det blir laks idag!
(og jeg har forresten kledd på meg for en god stund siden..)

Salut!

-Tone