Det som opptar tankene mest for tiden

Den siste uka har vært litt spesiell, på flere måter. Det som skjedde sist helg i Paris har selvfølgelig preget oss, og jeg tror ikke folk helt vet hvordan man skal forholde seg til det. Terroren gikk veldig hardt inn på meg, det fikk meg på en måte til å innse hvor kraftig hele verden er på vei i feil retning. Jeg tror det nok gikk mer inn på meg fordi det er så nært, jeg har et forhold til Paris, og den natten satt jeg oppe, og gjenkjente steder etterhvert som det ble klart at angrepet var spredt utover, det er steder jeg har vært selv, og kan se for meg. Jeg mener på ingen måte at f.eks. det som skjedde i Beirut er mindre viktig, og jeg er absolutt enig i at det har vært en veldig skeiv fordeling av oppmerksomhet i media. Men så er det nå engang sånn at det som er nærmere oss går mer inn på oss. Jeg er sikker på at for de som bor i Libanon, så gikk angrepet i Beirut mer inn på dem, en angrepet i Paris gjorde.
Jeg bor i Frankrike, og dette gikk nesten like mye inn på meg som 22-juli gjorde da jeg bodde i Norge. Charlie Hebdo gikk også inn på meg, det er klart, men de som angrep da hadde ihvertfall en mening med det, selv om jeg er så uenig med dem som utførte angrepet som det går an å få blitt. Uttrykksfriheten er en svært viktig pilar i et demokratisk samfunn. Denne gangen virker det som om de bare drepte for å drepe. Det er også de som mener at de gikk til angrep på den franske 'væremåten' med musikk, vin og frihet, og generelt et løsluppent liv. Eller at de nettopp gikk til angrep mot ungdommen, ved å gå til angrep i en del av Paris som er den mest 'frigjorte' i den forstand at det er et ungdomskvartal. Det finnes for eksempel omtrent ikke turister der.
Det var så mange ofre, jeg tenker mye på alle som har mistet kjente og kjære, så mye sorg og fortvilelse dette har skapt. Jeg håper virkelig at det ikke skaper tilsvarende mye hat, for da kommer vi ingen vei. Det har jo vært mye fine reaksjoner etterpå, mye støtte, varme og medmenneskelighet, spesielt i sosiale medier. Blant annet dette med å ha det franske flagget over profilbildet sitt på facebook, det syns jeg var en bra ting jeg, selv om jeg skjønner at det er 'urettferdig' ovenfor andre land som har hatt terrorangrep. Det var en god idé i utgangspunktet, men ble snudd til noe negativt. Også hashtaggen prayforparis, det var en måte å vise medfølelse og sympati på med de som har mistet noen, men det ble da snudd til at vi måtte generelt slutte å be, for religion førte bare dårlige ting med seg. Det blir en debatt som politisk korrekthet, og det er lett å trø feil!
Det er veldig mye fælt som skjer i verden, og for å kunne bry oss om det, må vi faktisk få vite om det. Og for å kunne gjøre en innsats for å endre ting, må vi vite noe om det. Det er vanskelig når vi ikke kan stole på media. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med saken, hvis jeg i det hele tatt kan gjøre noe. Terrorangrep er vanskelig å forbygge, for vi kan og vil ikke gå rundt å mistenke alt og alle hele tiden. Mens terrorangrepet forsatt pågikk i Paris kom det meldinger om at et asylmottak var blir angrepet av den sinte 'mobb',  og det er en farlig reaksjon. Det er blitt skjøvet litt under teppet, det var faktisk et angrep, men jeg har ikke hørt noe om grunnen til det etterpå. Jeg har også et par muslimer i klassen som forteller at familie og venner må forsvare seg og sin religion ovenfor etniske franskmenn som helst ser at de dro tilbake dit de kom fra, fordi de tilfeldigvis er muslimer, selv om det her er snakk om tredje generasjons innvandrere. Denne typen reaksjoner liker jeg lite, jeg håper virkelig at de som sier dette tar til fornuft snart. Jeg tror også, heldigvis, at det er flere som har forstått at dette er en hverdag mange av flyktningene kommer fra, det er terror og krig de rømmer fra, det er ikke flyktingene som er terrorister, selv om de kommer fra samme land. Dette er såklart en positiv ting.
Ellers, den franske regjeringens svar på terroren er etter min mening helt på bærtur, ja, la oss for all del bombe litt mer i Syria, da blir nok IS redde, og hele problemet er løst. Eller kanskje ikke. Politiet har også gått til aksjon mot nær sagt hver eneste moské og muslimske samfunn i Frankrike, og det er en mistenkeliggjøring som jeg ikke liker. Dette har selvfølgelig ikke blitt snakket om i media, det har gått relativt stille for seg. Men det er vell frykt da, de skal renske vekk ekstremistene en gang for alle, og den tankegangen kan jeg jo forsåvidt skjønne. Flere av terroristene var riktignok franske statsborgere da..

Bortsett fra tankene som surrer har ikke hverdagen blitt så veldig fysisk preget av dette. Vi lurte litt på mandag om vi skulle på skolen eller ikke, landet er jo i unntakstilstand, det var dessuten landesorg og alle kommunale institusjoner var stengt. Men skolen hadde ikke skrevet noenting om det på nettsidene sine, vi hadde heller ikke fått noen annen informasjon, så da gikk vi på skolen, og ble møtt av fransklæreren som så det sånn: Ja, dere, nå kunne vi ha brukt timen til å snakke om det som har skjedd i  helgen, men jeg tror det er best for oss alle om vi bare fortsetter som normalt, så idag tar vi prøve. Og det var det liksom. Ferdig snakka. Da vi var ferdig med prøven hadde vi 5 minutter igjen av timen, så da lurte læreren på om vi skulle snakke litt sammen, men da var det flere i klassen som sa at nei, det var det ikke noe vits i, har i klassen er det så mange forskjellige meninger, at det var bedre å holde kjeft. Hvor kommer alt dette fra? Det er mange som er redde, usikre, og lurer på ting, det er også de som føler på et hat, vi har jo snakket litt om det oss elever imellom. Men jeg tror vi absolutt hadde hatt godt av å ta en skikkelig diskusjon og få avklart litt fakta av en lærer. Men det skal vi ikke nei. Er det fordi det forsatt er en terrorist på frifot? For jeg kjenner litt på det også, at skuldrene ikke er helt nede på normalt nivå enda, det føles litt som om at det ikke er helt ferdig, det kommer til å hende mer. Men desto større behov har vi for å snakke om det! Jeg skjønner ikke hvorfor dette skal skyves under teppet. Etter Charlie Hebdo brukte vi en hel uke på det, vi snakket om det, tegnet, skrev og diskuterte, holdt taler og samles. Det var også fakkeltog i byen og tale fra ordføreren. Denne gangen hadde vi det ene minuttet stillhet kl. 12 på mandag, som det da var over hele verden. Rektor brukte to minutter på å si at dette var forferdelig og at vi måtte tenke på ofrene, så var det et minutt stillhet, og så var det om å gjøre å komme seg først til kantina, for den åpner akkurat klokka tolv. Ellers så har vi ikke lov til å samle oss mange på et sted, det er på grunn av unntakstilstanden, det er vell det eneste vi har merket noe til på skolen. Nå er det gått en uke, og det er akkurat som om angrepet aldri skjedde.

Dette ble et langt, rotete innlegg, med dårlig formulerte setninger og haltende bevis og kildeføring, men det er som sagt det som surrer rundt oppi toppen for tiden, av og til må man bare få det ut.

-Tone