Det som opptar tankene mest for tiden

Den siste uka har vært litt spesiell, på flere måter. Det som skjedde sist helg i Paris har selvfølgelig preget oss, og jeg tror ikke folk helt vet hvordan man skal forholde seg til det. Terroren gikk veldig hardt inn på meg, det fikk meg på en måte til å innse hvor kraftig hele verden er på vei i feil retning. Jeg tror det nok gikk mer inn på meg fordi det er så nært, jeg har et forhold til Paris, og den natten satt jeg oppe, og gjenkjente steder etterhvert som det ble klart at angrepet var spredt utover, det er steder jeg har vært selv, og kan se for meg. Jeg mener på ingen måte at f.eks. det som skjedde i Beirut er mindre viktig, og jeg er absolutt enig i at det har vært en veldig skeiv fordeling av oppmerksomhet i media. Men så er det nå engang sånn at det som er nærmere oss går mer inn på oss. Jeg er sikker på at for de som bor i Libanon, så gikk angrepet i Beirut mer inn på dem, en angrepet i Paris gjorde.
Jeg bor i Frankrike, og dette gikk nesten like mye inn på meg som 22-juli gjorde da jeg bodde i Norge. Charlie Hebdo gikk også inn på meg, det er klart, men de som angrep da hadde ihvertfall en mening med det, selv om jeg er så uenig med dem som utførte angrepet som det går an å få blitt. Uttrykksfriheten er en svært viktig pilar i et demokratisk samfunn. Denne gangen virker det som om de bare drepte for å drepe. Det er også de som mener at de gikk til angrep på den franske 'væremåten' med musikk, vin og frihet, og generelt et løsluppent liv. Eller at de nettopp gikk til angrep mot ungdommen, ved å gå til angrep i en del av Paris som er den mest 'frigjorte' i den forstand at det er et ungdomskvartal. Det finnes for eksempel omtrent ikke turister der.
Det var så mange ofre, jeg tenker mye på alle som har mistet kjente og kjære, så mye sorg og fortvilelse dette har skapt. Jeg håper virkelig at det ikke skaper tilsvarende mye hat, for da kommer vi ingen vei. Det har jo vært mye fine reaksjoner etterpå, mye støtte, varme og medmenneskelighet, spesielt i sosiale medier. Blant annet dette med å ha det franske flagget over profilbildet sitt på facebook, det syns jeg var en bra ting jeg, selv om jeg skjønner at det er 'urettferdig' ovenfor andre land som har hatt terrorangrep. Det var en god idé i utgangspunktet, men ble snudd til noe negativt. Også hashtaggen prayforparis, det var en måte å vise medfølelse og sympati på med de som har mistet noen, men det ble da snudd til at vi måtte generelt slutte å be, for religion førte bare dårlige ting med seg. Det blir en debatt som politisk korrekthet, og det er lett å trø feil!
Det er veldig mye fælt som skjer i verden, og for å kunne bry oss om det, må vi faktisk få vite om det. Og for å kunne gjøre en innsats for å endre ting, må vi vite noe om det. Det er vanskelig når vi ikke kan stole på media. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med saken, hvis jeg i det hele tatt kan gjøre noe. Terrorangrep er vanskelig å forbygge, for vi kan og vil ikke gå rundt å mistenke alt og alle hele tiden. Mens terrorangrepet forsatt pågikk i Paris kom det meldinger om at et asylmottak var blir angrepet av den sinte 'mobb',  og det er en farlig reaksjon. Det er blitt skjøvet litt under teppet, det var faktisk et angrep, men jeg har ikke hørt noe om grunnen til det etterpå. Jeg har også et par muslimer i klassen som forteller at familie og venner må forsvare seg og sin religion ovenfor etniske franskmenn som helst ser at de dro tilbake dit de kom fra, fordi de tilfeldigvis er muslimer, selv om det her er snakk om tredje generasjons innvandrere. Denne typen reaksjoner liker jeg lite, jeg håper virkelig at de som sier dette tar til fornuft snart. Jeg tror også, heldigvis, at det er flere som har forstått at dette er en hverdag mange av flyktningene kommer fra, det er terror og krig de rømmer fra, det er ikke flyktingene som er terrorister, selv om de kommer fra samme land. Dette er såklart en positiv ting.
Ellers, den franske regjeringens svar på terroren er etter min mening helt på bærtur, ja, la oss for all del bombe litt mer i Syria, da blir nok IS redde, og hele problemet er løst. Eller kanskje ikke. Politiet har også gått til aksjon mot nær sagt hver eneste moské og muslimske samfunn i Frankrike, og det er en mistenkeliggjøring som jeg ikke liker. Dette har selvfølgelig ikke blitt snakket om i media, det har gått relativt stille for seg. Men det er vell frykt da, de skal renske vekk ekstremistene en gang for alle, og den tankegangen kan jeg jo forsåvidt skjønne. Flere av terroristene var riktignok franske statsborgere da..

Bortsett fra tankene som surrer har ikke hverdagen blitt så veldig fysisk preget av dette. Vi lurte litt på mandag om vi skulle på skolen eller ikke, landet er jo i unntakstilstand, det var dessuten landesorg og alle kommunale institusjoner var stengt. Men skolen hadde ikke skrevet noenting om det på nettsidene sine, vi hadde heller ikke fått noen annen informasjon, så da gikk vi på skolen, og ble møtt av fransklæreren som så det sånn: Ja, dere, nå kunne vi ha brukt timen til å snakke om det som har skjedd i  helgen, men jeg tror det er best for oss alle om vi bare fortsetter som normalt, så idag tar vi prøve. Og det var det liksom. Ferdig snakka. Da vi var ferdig med prøven hadde vi 5 minutter igjen av timen, så da lurte læreren på om vi skulle snakke litt sammen, men da var det flere i klassen som sa at nei, det var det ikke noe vits i, har i klassen er det så mange forskjellige meninger, at det var bedre å holde kjeft. Hvor kommer alt dette fra? Det er mange som er redde, usikre, og lurer på ting, det er også de som føler på et hat, vi har jo snakket litt om det oss elever imellom. Men jeg tror vi absolutt hadde hatt godt av å ta en skikkelig diskusjon og få avklart litt fakta av en lærer. Men det skal vi ikke nei. Er det fordi det forsatt er en terrorist på frifot? For jeg kjenner litt på det også, at skuldrene ikke er helt nede på normalt nivå enda, det føles litt som om at det ikke er helt ferdig, det kommer til å hende mer. Men desto større behov har vi for å snakke om det! Jeg skjønner ikke hvorfor dette skal skyves under teppet. Etter Charlie Hebdo brukte vi en hel uke på det, vi snakket om det, tegnet, skrev og diskuterte, holdt taler og samles. Det var også fakkeltog i byen og tale fra ordføreren. Denne gangen hadde vi det ene minuttet stillhet kl. 12 på mandag, som det da var over hele verden. Rektor brukte to minutter på å si at dette var forferdelig og at vi måtte tenke på ofrene, så var det et minutt stillhet, og så var det om å gjøre å komme seg først til kantina, for den åpner akkurat klokka tolv. Ellers så har vi ikke lov til å samle oss mange på et sted, det er på grunn av unntakstilstanden, det er vell det eneste vi har merket noe til på skolen. Nå er det gått en uke, og det er akkurat som om angrepet aldri skjedde.

Dette ble et langt, rotete innlegg, med dårlig formulerte setninger og haltende bevis og kildeføring, men det er som sagt det som surrer rundt oppi toppen for tiden, av og til må man bare få det ut.

-Tone

Bern

Morgenen etter at jeg kom hjem fra Milano, dro jeg til Bern. Jeg skulle møte Marta som kom fra Oslo, i Geneve, og så skulle vi ta toget sammen til Bern. Jeg kom fram til Geneve, jeg hadde ca. en time på meg før neste tog gikk, og kikket litt i butikker og sånt, så begynte klokka å nærme seg avgangstid, og jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra Marta. Toget kom og toget gikk, fortsatt ikke noe melding. Noe av det verste jeg vet er tog som går fra meg, i flere forstander. Men heldigvis var det en hyggelig konduktør som sa jeg bare kunne bruke den samme billetten på neste tog. Så slapp jeg ihvertfall å kjøpe nye billetter. Så fikk jeg til slutt en melding, og fant min reisekompanjong. Hun hadde ikke hatt dekning på mobilen, men hadde vært der i god tid til toget gikk. Vi kom oss med neste tog, som faktisk bare gikk en halvtime seinere. De er litt bedre på tog i Sveits enn i Frankrike altså. Det var en fin togreise, om enn litt tåkete. Tåkete var det også når vi kom fram til Bern, vi fikk vite seinere at det er en slags høy tåke som henger der omtrent konstant. Vi hadde funnet sted å sove gjennom couchsurfing, og skulle da bo hos en 31 år gammel veggisdame. Ganske sentralt til og med. Det som også er en fordel er at det er gratis. Vi (les: Marta) fant greit fram, både til turistkontoret og bostedet. Vi fikk eget rom og allting. Den første kvelden lagde vi middag sammen med denne veggisdamen, som viste seg å være en veganerdame, og hennes kjæreste. Det var veldig hyggelig! Vi diskuterte blant annet Norges kontra Sveits politikk. Og fant ut at vi er like på mange måter. Etter middag hadde vi tenkt oss på en konsert som vår vertinne anbefalte oss, men da vi kom dit en god halvtime etter at konserten skulle ha starta var det fortsatt ganske tomt, og ikke akkurat noe band, så etter å ha venta en stund fant vi ut vi skulle ta en tur i gamlebyen istedenfor. 

Der fant vi til slutt et lite ølsted som vertinnens kjæreste hadde krysset av på kartet vårt. Det var bra atmosfære, ikke for mye folk og vi fikk smake før vi bestilte. De hadde øl både med lakrissmak, baconsmak og grønn te-smak. Det var morsomt.

Neste morgen var det byvandring, og når jeg er på tur, så er det gjerne en del kirker som må besøkes. Denne døpte jeg til Steinerskole-kirka. Fargene og malingen passet bra.

Her har vi monumentet over post-unionen. Det er meget viktig. Vi fant også monumentet over telegraf-unionen. Så kommunikasjon er viktig i Sveits. 

Vi var på utkikkspunktet.

Vi så regjeringsbygget. For Bern er faktisk hovedstaden i Sveits. Før jeg flyttet til Frankrike var jeg helt sikker på at det var Geneve som var hovedstaden. Men det er det altså ikke. 

Vi besøkte en kirke til. 

I den kirka kunne vi gå opp i tårnet. Det var sykt mange trappetrinn! Men absolutt verdt utsikten. 

Jeg syns Bern er en veldig koselig by, og så er det jo pent da.

Tårnet er byens høyeste punkt, så det var et stykke ned, for å si det sånn.

Hus som står tett-i-tett-i-tett.

Vi kunne gå enda et hakk lenger opp, med enda flere trappetrinn. Med enda bedre utsikt. Og billettkontroll på toppen.

 Så ruslet vi litt rundt i gatene, og fant ut at folk liker å koordinere blomstene i blomsterkassene i Bern.

Vi var oppe på en liten ås.

På kvelden var vi på lysshow, det var tøft. En hel animasjonsfilm prosjektert på regjeringsbygget.

Essensen i filmen var; vær snill mot naturen, hvis ikke går det deg ille. Filmen var veldig bra laget, og det var sykt mye folk som kom for å se den. Det var absolutt en opplevelse.

Etterpå spiste vi middag på et kinesisk burgersted. Det var spennende. 

Neste morgen sto vi opp tidlig for å gå på museum. Det var et kombinert historisk og Einstein-museum. Museet var et gammelt slott, og helt utrolig stort. Og veldig forvirrende! Men veldig interessant, jeg lærte masse om Bern og Sveits historie. Og ikke minst om Einstein. Vi brukte en 4 timer der inne, og det var mye vi ikke så på også. Jeg ble veldig fascinert av disse ovnene, som man må fyre i fra et annen rom, sånn at man ikke får røyk i stua. 

De hadde blant annet et eget persisk mottaksrom, som ikke hadde kjempemye sammenheng med noenting. I Einstein-delen fikk vi også Jødenes historie, og 1. og 2. verdenskrig på kjøpet. Det var mye informasjon på en gang. 

Etterpå var vi på kunstgalleri. Hele utstillingen besto av disse, hva skal man si, teppene? Alle var helt like, og tja, ganske grå. Jeg vil si det var ca. 15 stykker av dem. De skulle formidle en kunstners middelalder. Jeg syns nå det er litt spesielt å kalle dette kunst i det hele tatt, men vi fikk oss ihvertfall en god latter. Vi var forøvrig eneste besøkende. Men ja, det var morsomt. 

 Så vandret vi litt rundt, traff på en damp-trikk og en mann som spilte alpehorn. Du vet, et sånt langt et, som du støtter på bakken, som har en sånn dyp lyd som når kjempelangt. Vi kunne også såvidt skimte fjellene, så vi var riktig heldige. 

Litt mer utkikkspunkt, men det er jo så pent, med slott og bro og fjell og allting. 

Og høstfarger. Vakkert.

Så dro vi tilbake til leiligheten, lagde linselasagne sammen med vertinnen, det var igjen hyggelig. Så gikk vi en tur ut, vertinnen ble med oss, for å prøve det andre ølstedet som var krysset av på kartet vårt. Der var det litt mer folk, og litt mindre spennende øl enn det første stedet. Men de hadde mjød da. Jeg vil påstå det er litt spesielt. Vi kunne smake her og, så det gjorde vi til gangs. Vertinnen vår var jo med oss og kunne dermed oversette, for de snakker jo sveitsertysk som jeg mener høres mer nederlandsk en tysk ut. Jeg skjønte veldig lite av det ihvertfall. Vi diskuterte, og igjen morsomt å se likheter mellom Norge og Sveits. Nå har jeg jo ikke møtt veldig mange sveitsere, men jeg synes de jeg har møtt, er veldig hyggelige. 

Det ble en bra tur, selv om den var like lite planlagt som Milano-turen. Det ble mye gamleby og historie, men det liker jeg jo. Ja, nei, jeg likte Bern godt. 

Neste morgen gikk turen hjem igjen, jeg sa hade til Marta i Geneve, og nå er jeg altså tilbake i Thonon. På mandag starter skolen igjen, og jeg er ikke kjempeklar for det kjenner jeg. Men det er vell bare å gå på med krum hals og fullføre siste året. Men det har jo kommet to nye norske jenter på skolen da, så det er kjempehyggelig!

Nei, nå får jeg gjøre litt lekser.

Salut!

-Tone