Chamonix

Førsteinntrykket i Chamonix var Fjell, med stor F. Jeg går stadig på lyktestolper og diverse andre ting fordi jeg går å kikker opp på fjellene. Vi har jo fjell i Norge og, men de her er så høye, spisse og bratte at det blir noe helt spesielt. 

Det var like kronglete å komme seg opp hit som det alltid er når jeg skal ut på tur med den Savoie-iske kollektivtransporten (jeg må se til å få tatt den lappen snart..) Men jeg kom fram sånn utpå ettermiddagen en gang. Jeg møtte opp i restauranten for å forhøre meg om bosted, arbeidstider og den slags. Det var det ingen som kunne svare meg på, men jeg fikk sette meg ned å vente. Etter mye om og men fikk jeg vite hvor jeg skulle bo, og at jeg skulle komme tilbake kl. 17. Nøklene fikk jeg først en uke etterpå. Vi var også to som skulle dele rom, med to senger og en madrass, dyner var òg vanskelig å få til. Vi er 4 jenter som bor hjemme hos et par som jobber på hotellet, og vi deler et bad, med en dør som ikke kan lukkes. Ikke veldig mye privatliv med andre ord. Paret har også en 10 dager gammel datter, som selvfølgelig gjør som spedbarn gjør når de vil uttrykke seg: Skriker. Så det startet litt skjevt, men gikk seg til etterhvert, mer eller mindre. 

På jobb er det derimot desto hyggeligere. Kjøkkensjefen som drev stedet før tok med seg teamet sitt og startet på hotellet nedi gata rett før jeg kom. Så jeg fikk være med på bli-kjent-fasen i det nyansatte teamet. Det består utelukkende av folk under 30, og det er jo alltid hyggelig. Kjøkkensjefen er italiensk, så kjøkkenet bærer litt preg av det og. Ellers er det veldig høyt nivå på maten, og for èn gangs skyld har vi GOD tid, vi er ikke nødt til å skynde oss så voldsomt. Vi er nok folk, er godt organisert, og har såpass få bord at vi kan ta oss tid til pirkearbeid. Og ikke minst bruke tid hver dag på å være kreative og komme opp med nye retter til dagens meny. Jeg får også lov til å komme med mine ideer og innspill, de blir jo ikke nødvendigvis valgt, men i det minste hørt på. Jeg har også fått lov til å stå alene på forrett noen kvelder, og det setter jeg pris på. Det er mestringsfølelse. Som vanlig er det bra og mindre bra dager, men alt i alt er det den beste utplasseringen jeg har hatt. Dette er jo en gastronomi-restaurant, med en michelin-stjerne, så det er jo også et helt annet konsept. Man har god tid, gjestene sitter der i flere timer, det er ikke noe å stresse med. Maten er så bra, at den kan komme når den kommer. 

Utsiken fra leiligheten er nok til å få meg opp om morgenen!

 En dag jeg hadde fri, tok jeg en av de mange kabelbanene opp på et av de mange fjellene, det var bra utsikt det!

Etter det klarte jeg også å orientere meg i sentrum, og det er jo ikke verst til å være meg.

 Banen gikk relativt fort, rett opp! Det gikk også ann å gå ned igjen, hvis man hadde gode knær og noen timer til overs. 

Vi har en del kinesere på besøk, de kommer i busser, og skal se Europa på 10 dager. Da gjør vi maten litt enklere, de er så fornøyde uansett. Og guiden blir enda mer fornøyd når de kan dra videre fort. Her har vi en forrett, med laks, sellerirot- og vaniljepuré, syrlige grønnsaker og balsamico. 

Ei fjøl med mignardises, eller petits fours, som du altså får etter desserten, så du har noe å bite i til kaffen.

 Dette er en amuse bouche, en liten munnfull som skal glede ganen og styrke apetitten etter rametten, før forretten. Gravlaks med pepperrotgelé.

Så altså rametten, som du får slik at du ikke skal bli altfor sulten mens du leser menyen. Her er det kald gulrot- og appelsinsuppe, en liten toast med hvitløk, tomat og skinke, og så legges det til slutt på en liten oliven- og parmesankake, men ikke før rametten er satt på gjestens bord.

En annen varient av amuse bouchen, vi må komme opp med noe nytt hver dag. Her er det en chevre- og rødbetgnochi, hvor vi har plantet urter og fritert skinke, hvitløksmarinerte bønner, og rødbetjuice-reduksjon. 

Jeg fikk være litt i dessert-hjørnet, da var jeg fornøyd, for der liker jeg meg best. Her puttet vi firkanter med karamel på kjeks, det var lettere sagt en gjort, for karamellen var omtrent helt flytende. 

Et annet utvalg mignardises, de skal også i teorien skiftes ut hver dag, de blir nok ikke det i praksis, ihvertfall ikke hvis kjeksene fra dagen før fortsatt er sprø. 

En tredje amuse bouche, med suppe av grillet paprika, de hvitløksmarinerte bønnene, og den fritterte skinka. Vi kan jo ikke kaste råvarene, selvom ikke alt ble brukt opp i løpet av en dag, da må vi finne på noe nytt. 

Nå skal jeg slutte av for i kveld, hvis ikke blir dette veeldig langt, men jeg lover å komme tilbake med mer snart, blant annet da jeg var oppe på 3842 m.o.h.! 

A bientôt!

-Tone