Tilbake på bånn

Obs! Klageinnlegg.
Jeg trodde alt gikk bedre denne gangen, følte jeg fiksa ting, lage kaker, det får jeg til. men neida, bam, du fikser det ikke, kommer midt i trynet, jeg er så jævlig lei, kan det ikke bare være bra for en gangs skyld, jeg passer ikke inn i verden klarer ikke å omgås folk. Jeg klarer dessertdisken alene, aperitif, amuse bouche, kan de fleste forrettene, jeg strever med hvilke tallerkener som skal til hvilken rett, den samme retten kan ha opp til 4 forskjellige tallerkener, alt etter hvilken meny den tilhører. Og ja, hvis jeg begynner på jobb kl. 9 om morgenen, så er jeg på jobb kl. 9 om morgenen, jeg er ikke på jobb halv 9  eller halv 10, for den saks skyld. Men jeg har skjønt det nå, burde ha sett det, man burde visst være på kjøkkenet 10 min før, jeg ser ikke sånt av meg selv. De andre er jo ikke på kjøkkenet før 9 uansett. Jeg er ikke nok tack-tack, jeg burde helst gi kjøkkensjefen øsa før han vet at han trenger den selv. Det går bedre nå, jeg kjenner litt mer til rutinene, vet hva de trenger. Men så får jeg høre om andre utplasseringselever som var så sykt flinke, og skjønner at jeg er faktisk over gjennomsnittet treig og dum. Jeg vil så gjerne gjøre det bra, vil at de skal se det jeg gjør og tenkte bra! Hun er flink. Men det de sitter igjen med er at jeg er treig, sjenert og lat. Men jeg vil ikke være det, jeg prøver, jeg har vårt her i to uker, det er jævlig mye ting å sette seg inn i. Alt er nytt, jeg lager en paideig og får beskjed om at nei, nå er du ikke på skolen, her bruker vi smelta smør og nei, her veier vi ikke opp ingrediensene, bare putt de oppi den maskinen der og spe på med pulver hvis det ikke blir riktig konsistens. Ergo alt du har lært kan du glemme, her gjør vi det på vår måte og det forventes at du gjør det samme. Men føler seg som en unge som ikke kan en dritt og må spørre om hver minste ting, som igjen irriterer de andre og forteller dem at jeg ikke klarer å ta initiativ og fikse ting på egenhånd. Og nei, når selvtilliten er på bunn er ikke det så greit. Jeg blir spurt om å lage en omelett til personalmat og får helt krupp fordi jeg er nesten sikker på at det ikke kommer til å bli bra, og ganske riktig, nei, sånn lager vi ikke omelett her, nå skal vi vise deg hvordan man lager omelett.
Det verste er at jeg ikke skjønner helt hva jeg gjør feil, men det er mest personligheten min det er noe galt med.
Er bare så lei av at jeg må ned på bånn igjen, hver gang jeg føler det går bra. Nei da,  skal ikke ha noe selvtillit nei, den må vi se å få røska bort.