Men, ihvertfall, det er søndag, tåkete og motivasjonen min har gjemt seg bakerst i skapet, eller muligens under senga.. Poenget mitt er at jeg ikke finner den.
Den første uka etter jul ville jeg jo bare hjem igjen til Norge, men så sa folk at jeg måtte bare komme inn i 'fransk-modus' igjen. Nå har den andre uka passert, og joda, fransken som hadde forsvunnet i løpet av juleferien har kommet tilbake. Men ja, jeg vet ikke, det er noe som mangler, jeg er ikke fornøyd.
Problemet er muligens at livet her nede er blitt hverdag. Det var på tide, etter et halv år, tenker kanskje du. Men det at livet mitt i Frankrike er blitt hverdag er ikke positivt. Jeg har sluttet å undre meg, å føle meg heldig og starte hver nye dag med blanke ark. Imorgen er det ny uke, nye timer, og vi skal gjøre akkurat det samme som forrige uke. Jeg er nødt til å holde meg nysgjerrig på livet hvis dette skal gå bra!
Det er i sånne stunder man må ta to skritt tilbake, sette seg ned og tenke. Tenke nøye igjennom, hvorfor er jeg her, i Frankrike, minne meg selv på hva jeg vil, hva jeg skal, mine drømmer og ideer. Altså, *hvorfor er jeg her, i Frankrike, hvorfor går jeg på denne skolen?* *Jo, fordi jeg vil bli kokk.* *Okei, er det noe god grunn da?* *Greit, jeg vil bli en god kokk, en dyktig kokk, en kjempeflink kokk, Norges beste, verdens beste!* (ambisjoner må man ha) *Men hva hjelper det verden? Det blir ikke fred i verden av at jeg lager mat! Det hjelper da ingen!* Så langt kommer jeg i diskusjonen min med meg selv, så kommer jeg ikke lenger. Og det er jo absolutt en grunn til å miste motivasjonen.
 |
| Sånn ser det ut idag... |
Denne helga har jeg vært skikkelig usosial, bare sovet mye, sittet på rommet, og ja, gjort ingenting.
Tror egentlig vertsen er litt sure på meg for det, men jeg bare orker ikke. Jeg hadde behov for å være for meg selv, og sånn er det.
Vi har hatt besøk av foreldrene til vertsmoren min, de vi pleier å besøke i Lyon. Men denne helga var de her for å se en forestilling som den mellomste vertsbroren mi var med i.
Så lørdag dro vi og spiste lunsj på en restaurant, det vil si; tre-retters. Det var veldig godt, dumt jeg ikke tok bilder...
Og så på kvelden dro vi til nabobyen Evian, hvor konserten var. Den var magisk. Det var et horn-orkester (heter det det?) med div. perkusjon og et kor bestående av ca. 200 voksne og 100 barn. I en sal med fantastisk akustikk. Dessuten var hele konserten skrevet på et tullespråk, som var laget av komponisten for anledningen. Så ja, det var ganske spesielt.
 |
| Fint tak, og mye trær i bakgrunnen |
Men nå må jeg pakke kofferten, og legge meg.
Det er jo skoledag imorgen, uff, kunne godt tenkt meg å bare bli under dyna noen dager altså...
Jaja.. À bientôt!
-Tone
Uff, jeg har også mistet ALL motivasjon! Går 3. året på vgs og er heldigvis snart ferdig :) Tenk på alt du kan utrette ved å lage god mat! Du kan få folk som f.eks. er i krig til å klare å rømme bort fra virkeligheten i noen minutter, du kan sørge for at fattige barn får nok næring, at feite barn får et bedre liv og du kan utrette store ting Tone! Matlaging er en kunst og det kan gjøre SÅ mye for noen å få god mat! Du blir kanskje ikke rik, men du får se glede i folks øyne og tilfredshet med at de slapper av, rømmer litt bort fra den triste virkeligheten og bare nyter øyeblikket! STÅ PÅ!
SvarSlettTusen tusen takk Josefine! Det hjelper virkelig aa se tingene fra en annen vinkel! :) Men det er trist aa hoere at du har lite motivasjon du ogsaa...
SlettMen smaating, som at det er sol idag, gjoer livet bedre :)